Jeg så deg.

I går var jeg ute og plukket søppel. Og jeg var så sint. Jeg var så skuffet. Jeg var så flau. Jeg var så forbanna. Kroppen og sinnet mitt fylte seg med negative følelser og jeg klarte ikke kontrollere det. For hver søppelbit jeg fant forbannet jeg alle som velger å forsøple naturen. Jeg så deg. Jeg så deg som har vært på McDonalds, du spiste burger og pommes frites. Du tok med deg altfor mange poser med salt og pepper. Jeg så deg som røyker og var tom for sigaretter, så du kastet røykpakka ut av vinduet på bilen. Jeg så deg som snuser. Som kun hadde igjen brukte snus i boksen og valgte å kaste den i grøfta. Jeg så deg som tok toget til Moelv. Og valgte å kaste togbilletten i naturen. Jeg så deg som spiste sukkertøy, deg som spiste sjokolade og du som drakk øl og brus. Jeg så alle dere som valgte å kaste søpla deres ut av bilvinduet.

Det er faktisk ikke sånn at uttrykket «ute av syne, ute av sinn» gjelder når det kommer til søppel, spesielt ikke plast. Plast blir aldri borte. Plast deler seg opp i små, små biter som blir med regnet og snøsmeltingen ut i havet, eller i mitt tilfelle, innsjøen. Hvorfor velger folk å kaste søppel ut av bilvinduet? Er det ekkelt å ha sin egen søppel i bilen til du kommer hjem og kan kaste søpla i søppeldunken? Tar den tomme røykpakka eller snusboksen så stor plass i bilen at du ikke får kjørt videre om du både har en tom og en nyåpnet inne i bilen din? Hva med å ha en pose i bilen hvor du kan samle søpla di og ta den med i søppeldunken når den er full eller du kommer til et sted med søppeldunk? Hva med å slutte å være så jævla egoistisk og begynne å tenke på både dyreartene som lider for at du ikke takler å ha ditt eget avfall i bilen? Eller tenke på fremtidige generasjoner som må oppleve av havet inneholder mer plast enn fisk. Som må oppleve at vi ikke lenger kan drikke vann rett fra krana fordi det er fylt av mikroplast.

Media flommer over av bønder som har måttet avlive kyr fordi de har spist plast eller brusbokser. Media flommer over av bilder av fugler og fisk som har magen full av plast og avfall. Hvorfor ønsker du å bidra til dette her? Hvorfor ønsker du å skade dyr på denne måten? Er det ikke nok med at du spiser kjøtt og lar dyr lide på den måten? I tillegg skal dyr få lide en smertefull død ved å fylles med søpla di. Fy faen så egoistisk.

Jeg håper du får opp øyene. Jeg håper du forstår hva du bidrar til. Jeg håper du forstår at du ikke er alene i verden. Jeg håper du forstår hva faen du driver med. Ta ansvar for din egen søppel. Det er det minste du kan gjøre.

Til slutt vil jeg rette en stor takk til alle de tusenvis av menneskene som har bidratt til å rydde søppel. En takk til de som bruker handlenett på butikken. En takk til de som plukker opp andres søppel som de finner på gata eller i naturen. En takk til de som jobber med å åpne øynene til folk. En takk til de som ønsker å gjøre en forskjell, både for dyrene og fremtidige generasjoner. Takk til alle som bidrar til håp for fremtiden. For fremtiden ligger i våre hender.

Gjesteinnlegg: Hverdagen for mange i deltidsjobb

Innimellom har jeg gjesteinnlegg på bloggen min. Det synes jeg er stas. Dagens innlegg handler om det å ha deltidsstilling. Dette vil jeg tro mange kjenner seg igjen i. Sleng inn en kommentar da vel!

 

Om å være vikar, ufaglært, faglært, ha liten stilling, deltid, ringevikar.
Vi trenger DEG.
Hadde det ikke vært for Deg så kunne jeg ikke gått på skole, kurs, tatt ferie, permisjon m.m.
Du gir meg frihet, jeg trenger DEG.

MEN  hvordan blir du ivaretatt? Har du fått god nok opplæring? Får du ansvar? Blir du hørt?

Blir vakter jevnt fordelt?
Føler du deg prioritert?
Hvordan føles det for deg da du ikke får ei eneste vakt og kollegaen får 5-6?

Skaper slikt et godt, trygt, motiverende arbeidsmiljø?
Svaret er som regel nei.
Dette vitner om hersketeknikk og dette er roten til mye vondt. OG det er enkelt å gjøre noe med.
Det MÅ gjøres noe med for å få stabile flinke folk til å bli.

Vær så snill, du som bestemmer og har makta.
Lytt til folk, vær tilstede.
Bare da vil du vite hvor skoen trykker.
Det krever så lite, vær ditt ansvar bevisst.

W.

Kjære pappa, det finnes nakenbilder av meg også

Kjære pappan min. Du har kjent meg i hele mitt liv. Du var der da jeg lærte å sykle. Du var der da jeg lærte å plystre (det er ljug, jeg kan ikke å plystre). Du var der da jeg fikk min første mobiltelefon. Du var den første jeg lærte mobilnummeret til. Kjære pappan min, det finnes nakenbilder av meg der ute. Det kan jeg love deg. Hvordan jeg vet det? Fordi jeg selv har tatt dem og sendt dem. Og vet du hva pappa? Jeg er ikke alene. Jeg kjenner så mange som har valgt å ta bilder av kroppen sin uten klær. For en tid tilbake skulle jentegjengen spille et spill som heter Photorullett, her får man opp alle bildene jentene hadde på telefonen. Vet du hva pappa, mange av jentene måtte inn på galleriet og slette mange bilder. Bilder av seg selv. Uten klær. Private bilder. På deres private telefon.

Skjønner du hvilken sak i nyhetsbildet jeg peiler meg inn på pappa? Pappa, han som alltid ser på idrett. Han som er interessert i alt fra curling til diskos til håndball. Han som setter kvinnehåndballen like høyt som herrehåndballen. Han som ikke skiller på kjønn. Han som har fått med seg bildene av Nora Mørk som svermer på andre privatpersoners telefoner. Som et kjedebrev.

Det er den saken. Saken til Nora Mørk. Private nakenbilder som er tatt fra hennes private telefon og spredt som om det skulle vært klamydia i russetiden. Kommentarfeltet koker. Og det gjør jeg også. Kjære pappa, hvis noen noen gang hacker min telefon og tar mine private bilder og sprer utover i verden håper jeg du stiller opp for meg. Jeg håper du gjør alt du kan for å forhindre at det spres videre. Jeg håper virkelig at du gjør alt som står i din makt. Jeg håper du er desperat etter å trøste meg og gi meg omsorg. Jeg håper du gjør akkurat som faren til Nora Mørk – være en ekte pappa. En pappa som bryr seg om datteren sin. En pappa som stiller opp i tykt og tynt. En pappa som ikke dømmer jenta som har tatt private bilder av seg selv. En pappa som støtter. En pappa som følger med i tiden.

Jeg leser i kommentarfeltet, og noen av dem er pappaer. Tenk om det var din datter som var utsatt for noe sånt. Hvordan hadde du reagert da? «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Jeg tenker dette gjelder nære familiemedlemmer også.

Helt ærlig folkens. Jeg gråter litt når jeg leser i kommentarfeltet. Tenk at vi lever i en verden med så mange kyniske personer? Personer som ber Nora Mørk om å «bli ferdig med det». Hvordan skal hun bli ferdig med det når bildene fortsetter å spres? Hvorfor skal hun ikke reagere når hun får høre at kolleger har vært med på å spre bilder av seg? Tenk for et svik hun må føle på! Prøv å sett deg inn i situasjonen selv, hva hadde du følt om kollegene dine hadde spredd nakenbilder av deg, synes du det er helt okei?

Kjære foreldregenerasjon. Etter at smarttelefonene kom – ble folk dummere. Vi gjør stadig ting som strider i mot våre moralske normer. Og mange har holdningen at «det skjer jo ikke meg». Hvorfor ellers bruker folk telefonen bak rattet? Jo, fordi andre kjører av, men det gjelder ikke meg. Andre får hacket telefonen eller passordet sitt, men det gjelder ikke meg. Ungdom i dag har nakenbilder på telefonen, fordi de ikke tror det kommer til å skje dem. Åpne øya, det er helt normalt. At det er dumt, det skal ingen nekte for. Men det er såpass vanlig at om du spør nesten hvem som helst på min alder vil de mest sannsynlig si at de har tatt bilder av seg sjæl uten klær minst èn gang i sitt liv.

Skylde på offeret. En holdning som jeg misliker sterkt er victimshaming. «Hun hadde på seg utfordrerne klær, ikke rart hun ble voldtatt». What the fuck? Det kan lett dras paralleller til denne saken. «Nora Mørk burde ikke hatt slike bilder på telefonen, derfor er det hennes egen feil». Slutt å kødd a. Vær et medmenneske, innse at verden ikke er svart-hvitt, men full av farger. Vi lever i 2018, på tide å ta tilbake samfunnet med medmenneskelighet, omtanke og respekt for andre.

Amen.

Kakeboksen

Noen dager føles verden som innsiden av en kakeboks. Glatte vegger overalt. Ingen sjans til komme deg ut. Andre dager føles verden som en stjernehimmel. Uendelig med stjerner og plass. Ingen holdepunkter. I dag føles verden som en uendelig rulletrapp. Den går nedover, mens jeg går oppover. Stillestående og utmattende.

Ingen dager er like, sånn er det å være menneske. Vi prøver iherdig å finne holdepunkter som gir mening for oss. Holdepunkter som gir oss en identitet. Arbeidsplassen og utdanningen vår er et holdepunkt for mange. Vi identifiserer oss som sykepleiere, frisører, taxisjåfør og så videre. Listen er naturlig nok uttømmende. Når er det naturlig å bytte yrke? Vil det si at vi også bytter identitet? Jeg prøver å være bevisst på om jeg presenterer meg som «sosionom» eller «utdannet sosionom». Er det egentlig forskjell?

Hvis jeg forteller at jeg er sosionom – er det en stor del av meg. På jobb kalles jeg noen ganger «sosionomen Malin». Jeg er så mye mer enn en sosionom. Jeg er engasjert. Så engasjert at det renner over i blant. Jeg bryr meg om miljøet og elsker å se dokumentarer om hva som helst. Jeg har masse kunnskap om kosthold, klima, forsøpling, trening, veganisme og strikking for å nevne noe som jeg ikke har lært på høgskolen. Og nå er jeg fanget i en kakeboks. På lokket står det sosionom. Sammen med meg har jeg alt jeg har lært på studiet mitt som jeg bruker i jobben min. Jeg har lovsamlinga under ene armen og kommunikasjonsferdighetene i den andre. Jeg har tatovert nummeret til behandlertelefonen hos NAV i panna. Jeg har pugga samtlige kommuner i Oppland. Bekymringsmeldinger til barnevernet ligger på hurtigtast på telefonen, som for øvrig er konstant i laderen fordi jeg må være tilgjengelig for spørsmål fra kolleger til enhver tid.

Tenk om jeg ikke vil være sosionom lenger? Tenk om jeg bare vil ha utdanningen i bunnen og finne på noe helt annet. Vil jeg fortsatt være Malin da? Hvem er jeg uten en tittel? Er det bra nok å bare være Malin? Da jeg var lita presenterte jeg meg som «Malin Kristiansen, Østlivegen 6, 2390 Moelv». Nå presenterer jeg meg som «Malin Kristiansen, utdannet sosionom». Jeg vil tilbake til å bare være Malin. Malin fra Moelv. Det er mindre forventinger og fordommer til henne. Hun kan gjøre hva hun vil. Hun trenger ikke jobbe innen et bestemt felt. Hun trenger ikke ha kunnskap om ditt eller datt. Hun kan velge selv. Er det så lett i 2018 å bare være Malin fra Moelv? Er det så lett å ikke ha en tittel? Kan ikke navnet mitt være nok identitet?

Tallet er sex.

Atter en gang har jeg vært i en samtale som omhandler antall sexpartnere. Begynner å mistenke at dette er et utbredt tema i min aldersgruppe. Personlig bryr jeg meg lite om hvor mange partnere andre har, det er til syvende og sist ikke noe jeg har noe mer uansett. Det er heller ikke informasjon jeg har tenkt å bruke til noe, så jeg trives best med å leve i uvissheten.

Dette med antall sexpartnere og hva som er «innafor» vil jo variere både fra person til person og i ulike kulturer. I min jentegjeng er det om å gjøre å gifte deg med din første sengepartner. Så om du ikke har gjort det, bør du virkelig ha en god grunn. Jeg har venninner som ljuger på spørsmålet om antall. Jeg har venninner som teller dårlige partnere eller partnere i fylla som «èn halv».

Jeg undrer meg rundt dette temaet her. Det er for så vidt flere ting jeg undrer meg over. Hvorfor er dette et tema som er normalt å spørre andre individer om? Lurer folk virkelig på hvor mange venninna har hatt sex med? Og i så fall hvorfor lurer man på sånt? Er det fordi du håper at du har færre partnere, og derfor ses på som renere?

Vi har kommet frem til år 2018. Likestillingen har over mange år jobbet frem, nettopp, likestilling. Hvorfor er det slik at mange jenter vil å færrest mulig partnere, men det sjeldent stilles spørsmålstegn med gutter som har tosifret? Vil ei jente som har tosifret antall partnere bli dømt i dagens samfunn ulikt en gutt? Eller vil det være helt okei at ei jente har like mange partnere som det motsatte kjønn? Som sagt, dette varierer fra sted til sted, men min erfaring er at jenter blir dømt i større grad. Av venninner, kompiser eller andre som vet hvem du er. Hvorfor er det slik? Hvorfor skal antall sexpartnere ha noen betydning?

Hvis du har multiple sexpartnere og sprer kjønnssykdommer som om det skulle vært tyggegummi i friminuttet på barneskolen, så kan jeg forstå dømmingen. Da bør vedkommende også bli dømt av en rettsinstans med tanke på at det faktisk er ulovlig å spre kjønnssykdommer om du vet at du har det. Jamfør blant annet §5-1 i Lov om vern mot smittsomme sykdommer. Dette gjelder alle kjønn. Har du en smittsom kjønnssykdom, pell deg til legen, tiss i en kopp og knask antibiotika de neste sju dagene. Og folkens. Beskytt dere selv. Bruk prevensjon, og helst kondom om målet ditt er en ny partner i uka.

Jeg hadde for en lang tid tilbake en diskusjon med en gutt. Denne gutten mente at det var «creds» å ha flest mulig partnere, som han selv hadde. Og han mente at undertegnende var kjedelig og prippen fordi jeg ikke så verdien i mange partnere, eller ikke ønsket å ha one night stands selv. Han fortalte meg også at han mest sannsynlig var bedre i senga enn meg fordi han hadde hatt flere sexpartnere. Altså kvantitet fremfor kvalitet. Så jeg lagde et lite regnestykke til vedkommende. Jeg spurte han hvor mange partnere han hadde i gjennomsnitt per måned. La oss si at han svarte fire stykker. Det vil si èn ny partner per uke, 52 partnere på et år. (For folk som er ute på byen to dager hver uke er ikke dette et usannsynlig tall.) Han mente at dette var alle one night stands, altså 52 runder i senga på et år. På det tidspunktet denne diskusjonen foregikk hadde undertegnende kjæreste. Altså èn sengepartner ila. det året det var snakk om. Hvor ofte er der vanlig at et par har sex? Det varierer veldig fra par til par, men la oss ta i og si tre ganger per uke i snitt. Det vil si 12 samleier i måneden, altså 144 ligg på et år. Så mister One night stand har hatt 52 ligg på et år, mens miss Kjedelig og prippen (med kjæreste) har 144 ligg på et år. Kvantitet fremfor kvalitet? Noen?

Poenget mitt er, antall partnere sier ingenting om noen ting. Du kan ha èn partner og hatt sex hundre ganger, eller så kan du har femti forskjellige og hatt sex 50 ganger. Det er ingen som har noe med noen av delene. I fremtiden håper jeg at både jenter og gutter kan ha så mange streker på lista som de ønsker. Uten creds, uten skam, uten å måtte ta bort noen eller legge til noen alt ettersom. I fremtiden håper jeg at antall partnere kan være en privatsak, ikke et samtaleemne.

God nyttårsaften.

Nyttårsaften er tidenes mest oppskrytte dag i året.
En høytid, helligdag eller merkedag jeg har utfordringer med å akseptere er nyttårsaften. Vi kverker mange kalkuner for å spise dem og ferie at det starter et nytt år neste dag. Kun fordi vi har valgt å følge en spesiell kalender. Noen samler familien, andre samler venner. Glitter, lys, morsomme briller med det nye året på og partyhatter er noe av assessorene du finner denne 31. Desember år etter år. Det er stadige diskusjoner om hvor folk ønsker å feire denne merkedagen, og om du ikke har tenkt å feire at det gamle året legger inn årene, bør du ha en sabla god unnskyldning.

Gledens dag. «New year, new me». Nyttårsforsetter. Instagram fylles opp med Best of nine, dine ni mest likte bilder i året som har gått. Sosiale medier fylles opp med en årskavalkade, hvem hang med hvem når? Snapchat har laget en egen Mystory med et utvalg av Mystories du har lagt ut gjennom året. Vi skriver lange tekster om at året som skal avsluttes har hatt både oppturer og nedturer, men at vi velger å fokusere på gledene og at vi ser frem til det nye året.

«Det nye året kommer uansett om jeg feirer det eller ei» sier jeg tørt. Samtlige Tinder-matcher mandag morgen spør hvordan feiringen var i går. «Så tidlig du er oppe, hadde du en fin feiring?» Jeg feiret høytiden som jeg feirer bursdagen min. Med ett minutts stillhet. Ingen telefoner. Ingen samtaler. Bare meg og tankene. Et stille «takk» for at jeg overlevde året og et ønske om styrke til å møte neste års utfordringer.

Utfordringene vil stå å banke på døren. De vil kikke inn vinduet. De vil gjøre som Julenissen og komme ned gjennom pipa. Du kan ikke unngå dem, det er livet. Livet er ikke plankekjøring. Vi balanserer på slakkline. I storm.

Så står man der da. Samlet med nære og kjære. Mange har stjerneskudd i hendene, de fleste forsøker desperat å få til et fint bilde slik at man kan dokumentere på sosiale medier at man feiret det nye året. For du har vel ikke feiret nyttårsaften uten bilde med enten stjerneskudd eller et champagneglass i hånda? Du har vel ikke feiret nyttårsaften om du ikke har lagt ut en Boomerang av fyrverkeriet eller et helt minutt på Snapchat av nevnte fyrverkeri?

Hva om du ikke har noen kjæreste du kan gi nyttårskysset til? Hva om du ikke har behov for å juble og skrike «Godt nyttår!» samtidig som du klemmer alle du finner i ti meters omkrets? Hva om du ikke har noen forventninger til det kommende året og er likeglad med tanke på året som avsluttes? Er det plass til dem? Er det plass til oss som ikke har behov for å feire det nye året? Er det plass til å ikke bli manisk hver 31. Desember? Eller må vi fortsatt ha en sabla god unnskyldning for hvorfor vi ikke vil feire månedsskiftet Desember-Januar?

Har du fått undersøkt dåsa i det siste?

Forrige måned var rosa måned. Det var fokus på brystkreft, samt #sjekkdeg –kampanjen. Nå er vi inne i November også kjent som Movember de siste årene, denne måneden er blå. Og fokuset er blant annet prostatakreft. Budskapet de siste to månedene er forholdsvis like. Pell deg til legen din og sjekk deg! Vi vet at kreft ikke er noe å tulle med. Likevel utsetter folk legevisitten. Altså, vil folk dø? Vil folk vente med å oppdage kreften til det er spredning hit og dit? Skal vi vente til det ikke er liv å redde? Hvorfor er det så skummelt å sjekke seg?

Et familiemedlem i min egen familie er i dårlig form for tiden. Vedkommende har ikke kreft, men sliter med helsa på andre måter. Vi prøvde å motivere henne for å dra til legen for å ta blodprøver, noe hun skulle gjort hver andre uke om hun hadde fulgt legens råd. Hun ville ikke ta blodprøver. For tenk om det var noe galt. Ja, tenk om det var noe galt. Da finner du det i hvert fall ut og kan gjøre noe med det! Vi skrev ned flere ting hun burde ta opp med sin fastlege. Og hun sa «Stakkars lege, dette var mye». Det er jobben hans. Fastlegen er til for å hjelpe med fysisk, psykisk, mental og somatisk helse. Han får betalt for at du kommer med smørbrødlista di. Dra nå for all del til legen. Og la han avgjøre om det er relevante saker du tar opp!

Mange av mine venninner har enda ikke tatt celleprøve. Og helt ærlig. Det gjør meg forbanna. Det er flaut å tenke på at i 2017, med all den informasjonen vi har i dag, dropper folk å #sjekkeseg. Jeg har prøvd å tenke objektivt på det. Fordi jeg ville prøve å forstå hvorfor jenter i sin beste alder velger å ikke ta forhåndsregler. Hvorfor jenter i sin beste alder velger å lukke øyene og ikke benytte seg av helse-Norge sitt tilbud. Superenkel forskning (gjort av undertegnende) viser at de fleste jenter på min alder ikke tar celleprøve fordi de synes det er kleint å dra til gynekologen. Igjen da folkens, det er jobben deres. En gynekolog har sett tusenvis av dåser. Hvorfor skal akkurat din skille seg ut? Jeg pleier å spørre venninnene mine om de synes det er kleint å dra til tannlegen. De fleste ser dumt på meg. For meg er det rein logikk. Tannlegen sjekker tennene dine. Gynekologen sjekker fiffi.

Celleprøven kan også tas hos fastlege, men ifølge flere kilder vil man ikke kunne se fastlegen inn i øynene igjen om vedkommende har sett tissen din. Jeg fikk denne informasjonen etter jeg tok celleprøve hos min fastlege, og jeg må innrømme at jeg har sett han i øyene i ettertid. Det gikk helt fint. Vet du hvorfor det? Det er jobben hans. Og han er profesjonell. Og om det hadde blitt kleint, hadde det vært fordi jeg hadde kleina til situasjonen, ikke han.

Jeg synes dette er et samfunnsproblem. Det er et samfunnsproblem som egentlig er veldig lett å løse. Ikke vær så prippen. Dra deg til fastlegen eller gynekologen. Ta den hersens celleprøven først som sist. Forebyggende arbeid mine damer og herrer. La oss være føre var. La oss slippe å miste flere i kreft enn vi må.

Gå foran som et godt eksempel og sjekk deg. Ta celleprøver, dra til legen din og ta helsa på alvor. Vi har bare èn kropp og den skal vare hele livet. Det er kanskje best å ta litt vare på den?

Tenkegropa

Vi har alle sterke og svake sider. En egenskap kan være both a blessing and a curse som det heter. Jeg tenker. Mye. Det er ikke alltid jeg egentlig vet hva jeg mener om en sak, fordi jeg har tenkt på så mange måter å se saken på. Jeg kan ha en diskusjon med meg selv der den andre parten er passiv og jeg kommer med ulike vinklinger på saken helt alene. Dette oppleves som en fordel i 80 % av alle tilfeller. Og de resterende 20 % dreier seg om følelser. Fordi når du tenker alt opp og ned og i mente, gjør du ikke bare det når det kommer til politikk eller andre interesser. Dette er over hele fjøla. Med følelser og alt. Til slutt er det vanskelig å vite hva du egentlig føler. Det er også utfordrende å vite hva de ulike følelsene betyr. Kanskje jeg ikke har kontakt med følelsene mine lenger. Det er ikke så rart uansett.

Denne jenta her får stadig vekk høre – både av nettverket og helsepersonell, at hun må tenke mindre på ting. Bare la tankene flyte. «Malin, begynn med yoga du, eller meditasjon». Jeg hører hva dere sier. Jeg har tenkt på det. Det er jo det som er utfordringen min. Jeg har hundreogsøtti tanker i spinn til enhver tid. Og de glir ikke forbi hos meg. De stopper opp i filteret og tenkes gjennom enda en gang. Kanskje dette kan ses fra enda en side? Bare en måte å finne ut det på. Tenke mer.

Til stadighet prøver jeg å legge fra meg tankene. Jeg tenker på å ikke tenke på noe. Men tankene de bare flyr. De flyr til han fyren. En spennende type som tar opp en stor del av tankekapasiteten. Så bra tenkte jeg først. Få tankene over på noe annet. Hadde jeg glemt hvor mye du kan tenke om et annet menneske? Alle pros and cons. Var det ikke akkurat på grunn av dette at jeg skulle være bare meg en stund? For å lære å kontrollere tankene. Og pusten. Fordi dette her tar over hele systemet mitt.

En sang går på repeat mens jeg skriver denne posten her. Den sier at det som er meant to be kommer til å skje. At jeg bare skal ta tiden til hjelp og ikke tenke så mye. Jeg sitter i senga mi. Her har jeg planer om å bli i dag. Fordi klumpen i magen fra i går er der enda. Og tårene presser seg på. Men tankene lar meg ikke gråte. Fordi Malin er sterk hun. Hun trenger ikke gråte, hun trenger bare noe annet å tenke på. Kjære hjerne, det er helt okei, men da må du slutte å tenke på de andre tingene i tillegg. Du må legge fra deg noen tanker – ikke bare tilføye flere.

Nå lurer jeg på om jeg egentlig skal legge ut dette her på bloggen min. Det er ganske så personlig. Tenk om ingen kjenner seg igjen? Tenk om folk tror jeg er nevrotisk og sprø? Kanskje de har rett? Malin, hva er poenget med å ha en blogg når du ikke blogger? Skulle ikke du være ærlig om ting? Skulle ikke du skrive ting – helt nakent uten filter? På tide å følge dine egne tanker. På tide å lytte til hva huet mitt faktisk prøver å fortelle meg. For noen år tilbake tatoverte jeg «One day at a time» på håndleddet. Jeg kikker ned på tatoveringen, stryker over den og puster tungt ned i magen. Fyller hele lungen med luft. Holder litt igjen før jeg sender luften ut gjennom nesa. Lukker øyene og gjentar pustingen. Nå kommer tårene på ordentlig. Og det føles så deilig.

Når livet tar over roret

Jeg har alltid vært en flink pike. Det har vært fult fokus på skole og karakterer. Jeg har trent regelmessig i mange år, der fotball og etter hvert styrketrening og gåturer har tatt mye av min tid. Jeg husker da jeg var yngre og nektet å skaffe meg MSN fordi jeg ikke ville bruke tid på datamaskinen. Etter mye overtalelser fra venninner, krøp jeg til korset og skaffet meg MSN. Deretter nettby og så Biip, Habbo, Facebook, Twitter, blogg, Instagram og Snapchat. Tro det eller ei, jeg skulle bli best på datamaskin også. På Nettby fikk du poeng for hver profil du besøkte, når du kommenterte bilder og skrev i dagboka til andre. Jeg skulle bli Borgermester. Punktum.

Jeg vet ikke om jeg egentlig har higet etter å bli best, men det å ha kontroll har vært et mer passende perspektiv. Kontroll er noe jeg alltid higer etter, i enhver sammenheng. Men tenk det, livet skjer. Det er ikke alltid at man har kontroll på det som skjer i livet sitt. Noen ganger står skjebnen ved roret og velger å sende deg ned elvekanalen, selv om båten din egentlig burde tettet noen hull i bunnen og stått på land en periode. Du har null kontroll. Og sånn er livet. Vi har ikke alltid kontroll over ting som skjer. Som jeg skrev om i mitt forrige innlegg også, livet skjer og skjebnen (eller hva du tror på) er med på å påvirke alt i livet ditt.

Når jeg ikke har kontroll opplever jeg at jeg mister en trygghet. Fordi det å hele tiden vite hvor mange poeng du har på Nettby, eller snapstreaken din, poengsummen på Snapchat eller hvor mange følgere du har på Instagram er en trygghet. Ingenting vil bli en overraskelse. For mange må dette høres utrolig kjedelig og slitsomt ut. For mange høres det ut som verdens minst spontane liv. Men personlig kunne jeg ikke vært spontan om jeg ikke hadde opplevd en viss kontroll på andre områder i livet. Så, i perioder der livet velger å styre båten min ned elvekanalen, der jeg har null kontroll over hva som venter meg, er det desto viktigere for meg at jeg har kontroll. Over hva som helst. Og andre til nekter jeg å forholde meg til.

Kontroll er til en viss grad sunt, men man skal takle de gangene livet tar over styringen på båten. Fordi de gangene kommer, og de må takles på lik linje med alt annet i livet. Selv om det noen ganger er fristende å legge seg ned. Ligge helt flatt på bakken og vente på at verden skal innta balanse igjen. Livet er faktisk for kort til å ligge på ryggen og vente på at stormen skal passere. «What doesn’t kill you, makes you stronger» heter det. Og det er ganske sant. De gangene jeg har stått i stormen, kjent regndråpene piske mot huden og vinden ta tak i hele kroppen min, så har jeg overlevd. Jeg er her fortsatt og jeg har lært noe. Mest om meg selv. Jeg lærer hvor sterk jeg kan være, som et furet, værbitt tre står jeg gjennom stormen. Har ikke mistet en eneste gren, kun et par blader. Og de vokser ut igjen.

Uansett om livet sender deg nedover en ukjent elvekanal eller om han kaster sitroner mot deg, så skal du komme deg gjennom det. Det er lov å gråte, det er lov å bli sint, det er lov å ville legge seg ned og slippe livbøyen. Det er lov å ikke ville forholde seg til det, det er lov å leve i fornektelse. Alt er lov. Og det er greit. Men jeg skal komme gjennom det. Og det skal du også. Kanskje jeg er ute i båten min med ukjent terreng foran meg, mens du går på stien min med ukjente trær som ligger strødd over vegen og oppoverbakker som føles milelange. Ingen går den samme vegen, ingen møter de samme hindrene, men alle skal vi klare det. Komme oss gjennom det, sterkere, bedre, tryggere. Så neste gang du føler du mister kontrollen, slipp alle følelsene løs, snakk med noen om du trenger det, finn en ny hobby. Hva enn du må gjøre for å komme deg gjennom dette her. Og om noen rekker ut en hånd, ta den. Grip den og ikke slipp den. Du vet aldri når du glipper livbøyen og trenger en trygg hånd som kan dra deg opp igjen. Neste gang er det kanskje du som er den hjelpende hånden.

Den trygge hengebrua

Når var du sist ute av komfortsonen din? Vi får stadig høre at utviklingen skjer på utsiden av den trygge og gode komfortsonen. Men er det virkelig sånn? Hvorfor er det slik at ting er nødt til å være ubehagelig for at vi skal kunne utvikle oss?

Jeg er en person som trives usedvanlig godt inni komfortsona mi. Jeg er tyr og elementet mitt er jorden. Og det bærer livet mitt preg av. Stort sett har jeg kontroll eller higer etter å få det. Dette gjelder på stort sett alle arenaer i livet mitt. Trygghet og kontroll kjennetegner nok meg på mange måter. Ikke at det er noe galt i det. Problemet eller utfordringen kommer når jeg vil utvikle meg. Eller når jeg faktisk ikke har kontroll over ting som skjer. Det er faktisk sånn at man ikke har 100 % kontroll over alt som skjer i livet sitt. Vi har andre personer i livet vårt, samt skjebnen som også spiller en rolle i det vi kaller livet. «Livet skjedde» pleier vi å si. Og det betyr rett og slett at noe man ikke har kontroll over skjedde. Hva gjør man da? Det er mange måter å takle livet på. Og det kommer jo helt an på hva som blir kastet i vår retning. Dødsfall er jeg dårlig på. Da vil jeg helst legge meg ned. Men det kan jeg jo ikke… Så hva gjør man når man står ovenfor en av sine største frykter her i livet?

Jeg er en tilhenger av personlig utvikling og synes det er utrolig spennende hvordan vi kan kontrollere oss selv, våre følelser og våre reaksjoner. Vi er tenkende vesener med en velutviklet hjerne. Vi har også et bredt følelsesspekter som flere burde prøve å finne ut av. Det er ofte fokus på positiv tenking og dette med at vi er selv ansvarlige for vår egen lykke. Jeg er ikke uenig i det, men det å kunne føle på alle følelser. Det å kunne gråte. Eller bli skikkelig sint. Det er også lov. Vi har et følelsesspekter fra glad, trist, sint, redd, lykkelig og så videre, og så videre. Jeg mener at alle følelser er like viktige å kunne anerkjenne. Forskjellen er at de positive følelsene skal vi omfavne og bruke, mens de negative følelsene skal vi anerkjenne, føle på, for så å legge de unna. Det er ikke meningen at vi skal gå og gnage på ting som har skjedd. Vi skal lære av det og gå videre. Det er min oppfatning hvertfall.

Men hva gjør vi når vi møter disse negative følelsene? Det kan være tristhet, lengsel, sjalusi, sinne, redsel og så videre. Vi har mange følelser og emosjoner som sklir inn i hverandre og det er ikke alltid like enkelt å skille på om du er sint eller redd. Hvis man ikke har kontakt med følelsene kan man også vise en annen følelse enn den man føler inni seg. I mitt tilfelle hvor jeg er fryktelig redd for at de rundt meg skal dø, kan jeg vise dette ved å bli sint. Jeg blir utrolig sint, og provosert av for eksempel Gud. Jeg tror ikke på skjebnen i disse tilfellene heller, fordi det gir ikke mening for meg at folk skal dø. Selv om det er det mest naturlige i hele verden. Jeg kan også vise likegyldighet. Null følelser what so ever. Men viser jeg det jeg egentlig føler på? Det at jeg er redd for at noen rundt meg skal dø fra meg eller hjelpesløshet? Jeg føler ofte på dette med hjelpesløshet. Jeg er ikke Gud, ei heller skjebnen. Og om noen rundt meg dør, blir veldig syke eller har det vondt, er det begrenset hva jeg får gjort. Jeg stiller så klart opp for personen (om det fortsatt er i live), men jeg er ingen healer. Tenk på en situasjon der du har vist negative følelser. Viste du den følelsen du egentlig satt med inne i deg? Eller gjorde du som meg, viste en annen negativ følelse for å kompensere for manglede kontakt med hele følelsesregisteret ditt?

Er det farlig å ikke ha kontakt med hele følelsesregisteret ditt da? Nei, det er jo for så vidt ikke det. Men for sånne som meg, som vil bli den beste utgaven av meg selv. Som vil tenke positivt og se læring i situasjoner, er det hemmende. Alle følelser er tillatt, men du må selv anerkjenne dem. For å kunne gå videre, må du kunne innrømme at du er redd. En annen ting jeg er redd, er å steppe ut av komfortsonen min. Sa jeg redd? Jeg mente livredd. Det er så skummelt å sette beinet ut i intet. Det føles ut som om jeg står på ei hengebru og setter beinet i løse lufta. Jeg aner ikke hva som venter meg. En ting er å sette det ene beinet utenfor. Bare det å kjenne på ubehaget og suget i magen er nok for meg. Men du skal faktisk hoppe. Du skal ta begge beina utenfor kanten på hengebrua og satse på at det enten er nok vann i elva eller at noen har lagt en diger madrass under akkurat der du bestemmer deg for å teste tyngdekraften. Kanskje du får vinger?

«There is freedom waitng for you, on the breezes of the sky, and you ask «What if I fall?» Oh but my darlig, what if you fly?» Erin Hanson

La oss dvele litt ved det sitatet. For det kan jo gå bra. Det er ikke dømt til å gå nedenom og hjem. Kanskje du klarer deg helt fint? Og uansett så lærer du noe nytt. Det lover jeg deg. Faller du i elva, lærer du å svømme. Sprer du dine vinger og flyr, lærer du deg å fly. Faller du på madrassen, lat som om det er en hoppeslott. La oss dingle litt med det ene beinet utenfor hengebrua. La oss kjenne litt på suget i magen og følelsene som bobler i magen. La oss slippe oss ned, lukke øynene litt og se hva livet kaster til oss i dag. Kanskje vi lærer noe nytt? Kanskje vi kan fly?