Igjen var det benken på flyplassen som skulle få gjennomgå. En papirserviett fra Narvesen krøllete og våt. Den gjør ikke nytten sin lenger. Bare ikke headsettet blir strømtomt nå. Jeg trenger å være i denne musikkvideoboblen litt lenger. Skulle hatt på hettegenser. Skal jeg ta frem solbrillene? Lurer på hvordan sminken min ser ut nå. Ikke hulk, hva du enn gjør ikke hulk. Benken på flyplassen fikk gjennomgå igjen. Det samme gjorde hjertet mitt. Jeg sto foran deg. Helt naken, men fult påkledd. Tok hjertet mitt og la det forsiktig i hendene dine. Spurte deg om du ville ta det, og ta vare på det. Og du så på meg. Med hjertet mitt i hendene. Hvorfor sa du ingenting? Hvorfor lot du meg stå der foran deg, helt naken, men fult påkledd? Det var som om jeg sto ute i regnet.  Og du sto trygt inne i stuen ditt. Du trygg og varm. Jeg alene og kald. Vet du hva. Det er du som er kald. Det er du som lar meg stå her. I regnet. Helt naken. Uten hjertet mitt.

Benken på flyplassen føles bedre, selv om den er hard. Den er stabil, den vingler ikke frem og tilbake. Det er varm og trygg. Sånn du burde vært. Nå er du kald. Selv om du står inne i stuen din. Hvorfor slapp du ikke bare hjertet mitt? Hvorfor tråkket du ikke på det? Knuste det som en blomstervase. Hvorfor la du hjertet mitt på hylla? Hylla ved vinduet på stua. Slik at du kunne se på det. Akkurat når det passet deg. Igjen er det benken på flyplassen som skulle få gjennomgå. Igjen la jeg hjertet mitt i hendene dine. Igjen la du den opp på hylla og lot det ligge. Vet du ikke at hjertet mitt trenger varme? Det trenger kjærlighet. Det trenger nærhet. Det trenger et ja eller et nei. Hjertet mitt tåler å knuses som en blomstervase. Men det tåler ikke å tørke ut på hylla der.

Jeg tror jeg tar ned igjen hjertet mitt fra hyllen din. Jeg tror jeg tar det med meg hjem. Så nå sitter jeg her på en benk på flyplassen. Med hjertet mitt i en Meny-plastpose. Tenk at jeg fikk det med meg gjennom sikkerhetskontrollen. Tenk at du lot meg ta det med meg hjem. Har du tenkt til å gi meg hjertet ditt da? Eller vil du at jeg skal fortsette å utsette meg for denne smerten? Når skal du være den som er sårbar? Skal du stå naken foran meg fult påkledd, eller skal du fortsette å stå inne i stuen din trygg og varm mens jeg stamper i regnet?

Benken på flyplassen er kanskje ikke så verst likevel. Jeg er som benken nå. Stabil. Behagelig. Jeg vagler ikke. Jeg er stødig og varm. Faktisk ganske trygg. Jeg tar med paraply neste gang jeg skal legge hjertet mitt i hendene dine. Så kan du tie alt du kan. Fordi jeg vet at du vet. Og det føles deilig å være varm og kald, alene og trygg. For uansett hva du gjør jeg hjertet mitt så venter benken på flyplassen. Og den tåler både tårer og latter. Akkurat som hjertet mitt.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s