Når var du sist ute av komfortsonen din? Vi får stadig høre at utviklingen skjer på utsiden av den trygge og gode komfortsonen. Men er det virkelig sånn? Hvorfor er det slik at ting er nødt til å være ubehagelig for at vi skal kunne utvikle oss?

Jeg er en person som trives usedvanlig godt inni komfortsona mi. Jeg er tyr og elementet mitt er jorden. Og det bærer livet mitt preg av. Stort sett har jeg kontroll eller higer etter å få det. Dette gjelder på stort sett alle arenaer i livet mitt. Trygghet og kontroll kjennetegner nok meg på mange måter. Ikke at det er noe galt i det. Problemet eller utfordringen kommer når jeg vil utvikle meg. Eller når jeg faktisk ikke har kontroll over ting som skjer. Det er faktisk sånn at man ikke har 100 % kontroll over alt som skjer i livet sitt. Vi har andre personer i livet vårt, samt skjebnen som også spiller en rolle i det vi kaller livet. «Livet skjedde» pleier vi å si. Og det betyr rett og slett at noe man ikke har kontroll over skjedde. Hva gjør man da? Det er mange måter å takle livet på. Og det kommer jo helt an på hva som blir kastet i vår retning. Dødsfall er jeg dårlig på. Da vil jeg helst legge meg ned. Men det kan jeg jo ikke… Så hva gjør man når man står ovenfor en av sine største frykter her i livet?

Jeg er en tilhenger av personlig utvikling og synes det er utrolig spennende hvordan vi kan kontrollere oss selv, våre følelser og våre reaksjoner. Vi er tenkende vesener med en velutviklet hjerne. Vi har også et bredt følelsesspekter som flere burde prøve å finne ut av. Det er ofte fokus på positiv tenking og dette med at vi er selv ansvarlige for vår egen lykke. Jeg er ikke uenig i det, men det å kunne føle på alle følelser. Det å kunne gråte. Eller bli skikkelig sint. Det er også lov. Vi har et følelsesspekter fra glad, trist, sint, redd, lykkelig og så videre, og så videre. Jeg mener at alle følelser er like viktige å kunne anerkjenne. Forskjellen er at de positive følelsene skal vi omfavne og bruke, mens de negative følelsene skal vi anerkjenne, føle på, for så å legge de unna. Det er ikke meningen at vi skal gå og gnage på ting som har skjedd. Vi skal lære av det og gå videre. Det er min oppfatning hvertfall.

Men hva gjør vi når vi møter disse negative følelsene? Det kan være tristhet, lengsel, sjalusi, sinne, redsel og så videre. Vi har mange følelser og emosjoner som sklir inn i hverandre og det er ikke alltid like enkelt å skille på om du er sint eller redd. Hvis man ikke har kontakt med følelsene kan man også vise en annen følelse enn den man føler inni seg. I mitt tilfelle hvor jeg er fryktelig redd for at de rundt meg skal dø, kan jeg vise dette ved å bli sint. Jeg blir utrolig sint, og provosert av for eksempel Gud. Jeg tror ikke på skjebnen i disse tilfellene heller, fordi det gir ikke mening for meg at folk skal dø. Selv om det er det mest naturlige i hele verden. Jeg kan også vise likegyldighet. Null følelser what so ever. Men viser jeg det jeg egentlig føler på? Det at jeg er redd for at noen rundt meg skal dø fra meg eller hjelpesløshet? Jeg føler ofte på dette med hjelpesløshet. Jeg er ikke Gud, ei heller skjebnen. Og om noen rundt meg dør, blir veldig syke eller har det vondt, er det begrenset hva jeg får gjort. Jeg stiller så klart opp for personen (om det fortsatt er i live), men jeg er ingen healer. Tenk på en situasjon der du har vist negative følelser. Viste du den følelsen du egentlig satt med inne i deg? Eller gjorde du som meg, viste en annen negativ følelse for å kompensere for manglede kontakt med hele følelsesregisteret ditt?

Er det farlig å ikke ha kontakt med hele følelsesregisteret ditt da? Nei, det er jo for så vidt ikke det. Men for sånne som meg, som vil bli den beste utgaven av meg selv. Som vil tenke positivt og se læring i situasjoner, er det hemmende. Alle følelser er tillatt, men du må selv anerkjenne dem. For å kunne gå videre, må du kunne innrømme at du er redd. En annen ting jeg er redd, er å steppe ut av komfortsonen min. Sa jeg redd? Jeg mente livredd. Det er så skummelt å sette beinet ut i intet. Det føles ut som om jeg står på ei hengebru og setter beinet i løse lufta. Jeg aner ikke hva som venter meg. En ting er å sette det ene beinet utenfor. Bare det å kjenne på ubehaget og suget i magen er nok for meg. Men du skal faktisk hoppe. Du skal ta begge beina utenfor kanten på hengebrua og satse på at det enten er nok vann i elva eller at noen har lagt en diger madrass under akkurat der du bestemmer deg for å teste tyngdekraften. Kanskje du får vinger?

«There is freedom waitng for you, on the breezes of the sky, and you ask «What if I fall?» Oh but my darlig, what if you fly?» Erin Hanson

La oss dvele litt ved det sitatet. For det kan jo gå bra. Det er ikke dømt til å gå nedenom og hjem. Kanskje du klarer deg helt fint? Og uansett så lærer du noe nytt. Det lover jeg deg. Faller du i elva, lærer du å svømme. Sprer du dine vinger og flyr, lærer du deg å fly. Faller du på madrassen, lat som om det er en hoppeslott. La oss dingle litt med det ene beinet utenfor hengebrua. La oss kjenne litt på suget i magen og følelsene som bobler i magen. La oss slippe oss ned, lukke øynene litt og se hva livet kaster til oss i dag. Kanskje vi lærer noe nytt? Kanskje vi kan fly?

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s