Har du fått undersøkt dåsa i det siste?

Forrige måned var rosa måned. Det var fokus på brystkreft, samt #sjekkdeg –kampanjen. Nå er vi inne i November også kjent som Movember de siste årene, denne måneden er blå. Og fokuset er blant annet prostatakreft. Budskapet de siste to månedene er forholdsvis like. Pell deg til legen din og sjekk deg! Vi vet at kreft ikke er noe å tulle med. Likevel utsetter folk legevisitten. Altså, vil folk dø? Vil folk vente med å oppdage kreften til det er spredning hit og dit? Skal vi vente til det ikke er liv å redde? Hvorfor er det så skummelt å sjekke seg?

Et familiemedlem i min egen familie er i dårlig form for tiden. Vedkommende har ikke kreft, men sliter med helsa på andre måter. Vi prøvde å motivere henne for å dra til legen for å ta blodprøver, noe hun skulle gjort hver andre uke om hun hadde fulgt legens råd. Hun ville ikke ta blodprøver. For tenk om det var noe galt. Ja, tenk om det var noe galt. Da finner du det i hvert fall ut og kan gjøre noe med det! Vi skrev ned flere ting hun burde ta opp med sin fastlege. Og hun sa «Stakkars lege, dette var mye». Det er jobben hans. Fastlegen er til for å hjelpe med fysisk, psykisk, mental og somatisk helse. Han får betalt for at du kommer med smørbrødlista di. Dra nå for all del til legen. Og la han avgjøre om det er relevante saker du tar opp!

Mange av mine venninner har enda ikke tatt celleprøve. Og helt ærlig. Det gjør meg forbanna. Det er flaut å tenke på at i 2017, med all den informasjonen vi har i dag, dropper folk å #sjekkeseg. Jeg har prøvd å tenke objektivt på det. Fordi jeg ville prøve å forstå hvorfor jenter i sin beste alder velger å ikke ta forhåndsregler. Hvorfor jenter i sin beste alder velger å lukke øyene og ikke benytte seg av helse-Norge sitt tilbud. Superenkel forskning (gjort av undertegnende) viser at de fleste jenter på min alder ikke tar celleprøve fordi de synes det er kleint å dra til gynekologen. Igjen da folkens, det er jobben deres. En gynekolog har sett tusenvis av dåser. Hvorfor skal akkurat din skille seg ut? Jeg pleier å spørre venninnene mine om de synes det er kleint å dra til tannlegen. De fleste ser dumt på meg. For meg er det rein logikk. Tannlegen sjekker tennene dine. Gynekologen sjekker fiffi.

Celleprøven kan også tas hos fastlege, men ifølge flere kilder vil man ikke kunne se fastlegen inn i øynene igjen om vedkommende har sett tissen din. Jeg fikk denne informasjonen etter jeg tok celleprøve hos min fastlege, og jeg må innrømme at jeg har sett han i øyene i ettertid. Det gikk helt fint. Vet du hvorfor det? Det er jobben hans. Og han er profesjonell. Og om det hadde blitt kleint, hadde det vært fordi jeg hadde kleina til situasjonen, ikke han.

Jeg synes dette er et samfunnsproblem. Det er et samfunnsproblem som egentlig er veldig lett å løse. Ikke vær så prippen. Dra deg til fastlegen eller gynekologen. Ta den hersens celleprøven først som sist. Forebyggende arbeid mine damer og herrer. La oss være føre var. La oss slippe å miste flere i kreft enn vi må.

Gå foran som et godt eksempel og sjekk deg. Ta celleprøver, dra til legen din og ta helsa på alvor. Vi har bare èn kropp og den skal vare hele livet. Det er kanskje best å ta litt vare på den?

Tenkegropa

Vi har alle sterke og svake sider. En egenskap kan være both a blessing and a curse som det heter. Jeg tenker. Mye. Det er ikke alltid jeg egentlig vet hva jeg mener om en sak, fordi jeg har tenkt på så mange måter å se saken på. Jeg kan ha en diskusjon med meg selv der den andre parten er passiv og jeg kommer med ulike vinklinger på saken helt alene. Dette oppleves som en fordel i 80 % av alle tilfeller. Og de resterende 20 % dreier seg om følelser. Fordi når du tenker alt opp og ned og i mente, gjør du ikke bare det når det kommer til politikk eller andre interesser. Dette er over hele fjøla. Med følelser og alt. Til slutt er det vanskelig å vite hva du egentlig føler. Det er også utfordrende å vite hva de ulike følelsene betyr. Kanskje jeg ikke har kontakt med følelsene mine lenger. Det er ikke så rart uansett.

Denne jenta her får stadig vekk høre – både av nettverket og helsepersonell, at hun må tenke mindre på ting. Bare la tankene flyte. «Malin, begynn med yoga du, eller meditasjon». Jeg hører hva dere sier. Jeg har tenkt på det. Det er jo det som er utfordringen min. Jeg har hundreogsøtti tanker i spinn til enhver tid. Og de glir ikke forbi hos meg. De stopper opp i filteret og tenkes gjennom enda en gang. Kanskje dette kan ses fra enda en side? Bare en måte å finne ut det på. Tenke mer.

Til stadighet prøver jeg å legge fra meg tankene. Jeg tenker på å ikke tenke på noe. Men tankene de bare flyr. De flyr til han fyren. En spennende type som tar opp en stor del av tankekapasiteten. Så bra tenkte jeg først. Få tankene over på noe annet. Hadde jeg glemt hvor mye du kan tenke om et annet menneske? Alle pros and cons. Var det ikke akkurat på grunn av dette at jeg skulle være bare meg en stund? For å lære å kontrollere tankene. Og pusten. Fordi dette her tar over hele systemet mitt.

En sang går på repeat mens jeg skriver denne posten her. Den sier at det som er meant to be kommer til å skje. At jeg bare skal ta tiden til hjelp og ikke tenke så mye. Jeg sitter i senga mi. Her har jeg planer om å bli i dag. Fordi klumpen i magen fra i går er der enda. Og tårene presser seg på. Men tankene lar meg ikke gråte. Fordi Malin er sterk hun. Hun trenger ikke gråte, hun trenger bare noe annet å tenke på. Kjære hjerne, det er helt okei, men da må du slutte å tenke på de andre tingene i tillegg. Du må legge fra deg noen tanker – ikke bare tilføye flere.

Nå lurer jeg på om jeg egentlig skal legge ut dette her på bloggen min. Det er ganske så personlig. Tenk om ingen kjenner seg igjen? Tenk om folk tror jeg er nevrotisk og sprø? Kanskje de har rett? Malin, hva er poenget med å ha en blogg når du ikke blogger? Skulle ikke du være ærlig om ting? Skulle ikke du skrive ting – helt nakent uten filter? På tide å følge dine egne tanker. På tide å lytte til hva huet mitt faktisk prøver å fortelle meg. For noen år tilbake tatoverte jeg «One day at a time» på håndleddet. Jeg kikker ned på tatoveringen, stryker over den og puster tungt ned i magen. Fyller hele lungen med luft. Holder litt igjen før jeg sender luften ut gjennom nesa. Lukker øyene og gjentar pustingen. Nå kommer tårene på ordentlig. Og det føles så deilig.

Når livet tar over roret

Jeg har alltid vært en flink pike. Det har vært fult fokus på skole og karakterer. Jeg har trent regelmessig i mange år, der fotball og etter hvert styrketrening og gåturer har tatt mye av min tid. Jeg husker da jeg var yngre og nektet å skaffe meg MSN fordi jeg ikke ville bruke tid på datamaskinen. Etter mye overtalelser fra venninner, krøp jeg til korset og skaffet meg MSN. Deretter nettby og så Biip, Habbo, Facebook, Twitter, blogg, Instagram og Snapchat. Tro det eller ei, jeg skulle bli best på datamaskin også. På Nettby fikk du poeng for hver profil du besøkte, når du kommenterte bilder og skrev i dagboka til andre. Jeg skulle bli Borgermester. Punktum.

Jeg vet ikke om jeg egentlig har higet etter å bli best, men det å ha kontroll har vært et mer passende perspektiv. Kontroll er noe jeg alltid higer etter, i enhver sammenheng. Men tenk det, livet skjer. Det er ikke alltid at man har kontroll på det som skjer i livet sitt. Noen ganger står skjebnen ved roret og velger å sende deg ned elvekanalen, selv om båten din egentlig burde tettet noen hull i bunnen og stått på land en periode. Du har null kontroll. Og sånn er livet. Vi har ikke alltid kontroll over ting som skjer. Som jeg skrev om i mitt forrige innlegg også, livet skjer og skjebnen (eller hva du tror på) er med på å påvirke alt i livet ditt.

Når jeg ikke har kontroll opplever jeg at jeg mister en trygghet. Fordi det å hele tiden vite hvor mange poeng du har på Nettby, eller snapstreaken din, poengsummen på Snapchat eller hvor mange følgere du har på Instagram er en trygghet. Ingenting vil bli en overraskelse. For mange må dette høres utrolig kjedelig og slitsomt ut. For mange høres det ut som verdens minst spontane liv. Men personlig kunne jeg ikke vært spontan om jeg ikke hadde opplevd en viss kontroll på andre områder i livet. Så, i perioder der livet velger å styre båten min ned elvekanalen, der jeg har null kontroll over hva som venter meg, er det desto viktigere for meg at jeg har kontroll. Over hva som helst. Og andre til nekter jeg å forholde meg til.

Kontroll er til en viss grad sunt, men man skal takle de gangene livet tar over styringen på båten. Fordi de gangene kommer, og de må takles på lik linje med alt annet i livet. Selv om det noen ganger er fristende å legge seg ned. Ligge helt flatt på bakken og vente på at verden skal innta balanse igjen. Livet er faktisk for kort til å ligge på ryggen og vente på at stormen skal passere. «What doesn’t kill you, makes you stronger» heter det. Og det er ganske sant. De gangene jeg har stått i stormen, kjent regndråpene piske mot huden og vinden ta tak i hele kroppen min, så har jeg overlevd. Jeg er her fortsatt og jeg har lært noe. Mest om meg selv. Jeg lærer hvor sterk jeg kan være, som et furet, værbitt tre står jeg gjennom stormen. Har ikke mistet en eneste gren, kun et par blader. Og de vokser ut igjen.

Uansett om livet sender deg nedover en ukjent elvekanal eller om han kaster sitroner mot deg, så skal du komme deg gjennom det. Det er lov å gråte, det er lov å bli sint, det er lov å ville legge seg ned og slippe livbøyen. Det er lov å ikke ville forholde seg til det, det er lov å leve i fornektelse. Alt er lov. Og det er greit. Men jeg skal komme gjennom det. Og det skal du også. Kanskje jeg er ute i båten min med ukjent terreng foran meg, mens du går på stien min med ukjente trær som ligger strødd over vegen og oppoverbakker som føles milelange. Ingen går den samme vegen, ingen møter de samme hindrene, men alle skal vi klare det. Komme oss gjennom det, sterkere, bedre, tryggere. Så neste gang du føler du mister kontrollen, slipp alle følelsene løs, snakk med noen om du trenger det, finn en ny hobby. Hva enn du må gjøre for å komme deg gjennom dette her. Og om noen rekker ut en hånd, ta den. Grip den og ikke slipp den. Du vet aldri når du glipper livbøyen og trenger en trygg hånd som kan dra deg opp igjen. Neste gang er det kanskje du som er den hjelpende hånden.

Den trygge hengebrua

Når var du sist ute av komfortsonen din? Vi får stadig høre at utviklingen skjer på utsiden av den trygge og gode komfortsonen. Men er det virkelig sånn? Hvorfor er det slik at ting er nødt til å være ubehagelig for at vi skal kunne utvikle oss?

Jeg er en person som trives usedvanlig godt inni komfortsona mi. Jeg er tyr og elementet mitt er jorden. Og det bærer livet mitt preg av. Stort sett har jeg kontroll eller higer etter å få det. Dette gjelder på stort sett alle arenaer i livet mitt. Trygghet og kontroll kjennetegner nok meg på mange måter. Ikke at det er noe galt i det. Problemet eller utfordringen kommer når jeg vil utvikle meg. Eller når jeg faktisk ikke har kontroll over ting som skjer. Det er faktisk sånn at man ikke har 100 % kontroll over alt som skjer i livet sitt. Vi har andre personer i livet vårt, samt skjebnen som også spiller en rolle i det vi kaller livet. «Livet skjedde» pleier vi å si. Og det betyr rett og slett at noe man ikke har kontroll over skjedde. Hva gjør man da? Det er mange måter å takle livet på. Og det kommer jo helt an på hva som blir kastet i vår retning. Dødsfall er jeg dårlig på. Da vil jeg helst legge meg ned. Men det kan jeg jo ikke… Så hva gjør man når man står ovenfor en av sine største frykter her i livet?

Jeg er en tilhenger av personlig utvikling og synes det er utrolig spennende hvordan vi kan kontrollere oss selv, våre følelser og våre reaksjoner. Vi er tenkende vesener med en velutviklet hjerne. Vi har også et bredt følelsesspekter som flere burde prøve å finne ut av. Det er ofte fokus på positiv tenking og dette med at vi er selv ansvarlige for vår egen lykke. Jeg er ikke uenig i det, men det å kunne føle på alle følelser. Det å kunne gråte. Eller bli skikkelig sint. Det er også lov. Vi har et følelsesspekter fra glad, trist, sint, redd, lykkelig og så videre, og så videre. Jeg mener at alle følelser er like viktige å kunne anerkjenne. Forskjellen er at de positive følelsene skal vi omfavne og bruke, mens de negative følelsene skal vi anerkjenne, føle på, for så å legge de unna. Det er ikke meningen at vi skal gå og gnage på ting som har skjedd. Vi skal lære av det og gå videre. Det er min oppfatning hvertfall.

Men hva gjør vi når vi møter disse negative følelsene? Det kan være tristhet, lengsel, sjalusi, sinne, redsel og så videre. Vi har mange følelser og emosjoner som sklir inn i hverandre og det er ikke alltid like enkelt å skille på om du er sint eller redd. Hvis man ikke har kontakt med følelsene kan man også vise en annen følelse enn den man føler inni seg. I mitt tilfelle hvor jeg er fryktelig redd for at de rundt meg skal dø, kan jeg vise dette ved å bli sint. Jeg blir utrolig sint, og provosert av for eksempel Gud. Jeg tror ikke på skjebnen i disse tilfellene heller, fordi det gir ikke mening for meg at folk skal dø. Selv om det er det mest naturlige i hele verden. Jeg kan også vise likegyldighet. Null følelser what so ever. Men viser jeg det jeg egentlig føler på? Det at jeg er redd for at noen rundt meg skal dø fra meg eller hjelpesløshet? Jeg føler ofte på dette med hjelpesløshet. Jeg er ikke Gud, ei heller skjebnen. Og om noen rundt meg dør, blir veldig syke eller har det vondt, er det begrenset hva jeg får gjort. Jeg stiller så klart opp for personen (om det fortsatt er i live), men jeg er ingen healer. Tenk på en situasjon der du har vist negative følelser. Viste du den følelsen du egentlig satt med inne i deg? Eller gjorde du som meg, viste en annen negativ følelse for å kompensere for manglede kontakt med hele følelsesregisteret ditt?

Er det farlig å ikke ha kontakt med hele følelsesregisteret ditt da? Nei, det er jo for så vidt ikke det. Men for sånne som meg, som vil bli den beste utgaven av meg selv. Som vil tenke positivt og se læring i situasjoner, er det hemmende. Alle følelser er tillatt, men du må selv anerkjenne dem. For å kunne gå videre, må du kunne innrømme at du er redd. En annen ting jeg er redd, er å steppe ut av komfortsonen min. Sa jeg redd? Jeg mente livredd. Det er så skummelt å sette beinet ut i intet. Det føles ut som om jeg står på ei hengebru og setter beinet i løse lufta. Jeg aner ikke hva som venter meg. En ting er å sette det ene beinet utenfor. Bare det å kjenne på ubehaget og suget i magen er nok for meg. Men du skal faktisk hoppe. Du skal ta begge beina utenfor kanten på hengebrua og satse på at det enten er nok vann i elva eller at noen har lagt en diger madrass under akkurat der du bestemmer deg for å teste tyngdekraften. Kanskje du får vinger?

«There is freedom waitng for you, on the breezes of the sky, and you ask «What if I fall?» Oh but my darlig, what if you fly?» Erin Hanson

La oss dvele litt ved det sitatet. For det kan jo gå bra. Det er ikke dømt til å gå nedenom og hjem. Kanskje du klarer deg helt fint? Og uansett så lærer du noe nytt. Det lover jeg deg. Faller du i elva, lærer du å svømme. Sprer du dine vinger og flyr, lærer du deg å fly. Faller du på madrassen, lat som om det er en hoppeslott. La oss dingle litt med det ene beinet utenfor hengebrua. La oss kjenne litt på suget i magen og følelsene som bobler i magen. La oss slippe oss ned, lukke øynene litt og se hva livet kaster til oss i dag. Kanskje vi lærer noe nytt? Kanskje vi kan fly?

Benken på flyplassen

Igjen var det benken på flyplassen som skulle få gjennomgå. En papirserviett fra Narvesen krøllete og våt. Den gjør ikke nytten sin lenger. Bare ikke headsettet blir strømtomt nå. Jeg trenger å være i denne musikkvideoboblen litt lenger. Skulle hatt på hettegenser. Skal jeg ta frem solbrillene? Lurer på hvordan sminken min ser ut nå. Ikke hulk, hva du enn gjør ikke hulk. Benken på flyplassen fikk gjennomgå igjen. Det samme gjorde hjertet mitt. Jeg sto foran deg. Helt naken, men fult påkledd. Tok hjertet mitt og la det forsiktig i hendene dine. Spurte deg om du ville ta det, og ta vare på det. Og du så på meg. Med hjertet mitt i hendene. Hvorfor sa du ingenting? Hvorfor lot du meg stå der foran deg, helt naken, men fult påkledd? Det var som om jeg sto ute i regnet.  Og du sto trygt inne i stuen ditt. Du trygg og varm. Jeg alene og kald. Vet du hva. Det er du som er kald. Det er du som lar meg stå her. I regnet. Helt naken. Uten hjertet mitt.

Benken på flyplassen føles bedre, selv om den er hard. Den er stabil, den vingler ikke frem og tilbake. Det er varm og trygg. Sånn du burde vært. Nå er du kald. Selv om du står inne i stuen din. Hvorfor slapp du ikke bare hjertet mitt? Hvorfor tråkket du ikke på det? Knuste det som en blomstervase. Hvorfor la du hjertet mitt på hylla? Hylla ved vinduet på stua. Slik at du kunne se på det. Akkurat når det passet deg. Igjen er det benken på flyplassen som skulle få gjennomgå. Igjen la jeg hjertet mitt i hendene dine. Igjen la du den opp på hylla og lot det ligge. Vet du ikke at hjertet mitt trenger varme? Det trenger kjærlighet. Det trenger nærhet. Det trenger et ja eller et nei. Hjertet mitt tåler å knuses som en blomstervase. Men det tåler ikke å tørke ut på hylla der.

Jeg tror jeg tar ned igjen hjertet mitt fra hyllen din. Jeg tror jeg tar det med meg hjem. Så nå sitter jeg her på en benk på flyplassen. Med hjertet mitt i en Meny-plastpose. Tenk at jeg fikk det med meg gjennom sikkerhetskontrollen. Tenk at du lot meg ta det med meg hjem. Har du tenkt til å gi meg hjertet ditt da? Eller vil du at jeg skal fortsette å utsette meg for denne smerten? Når skal du være den som er sårbar? Skal du stå naken foran meg fult påkledd, eller skal du fortsette å stå inne i stuen din trygg og varm mens jeg stamper i regnet?

Benken på flyplassen er kanskje ikke så verst likevel. Jeg er som benken nå. Stabil. Behagelig. Jeg vagler ikke. Jeg er stødig og varm. Faktisk ganske trygg. Jeg tar med paraply neste gang jeg skal legge hjertet mitt i hendene dine. Så kan du tie alt du kan. Fordi jeg vet at du vet. Og det føles deilig å være varm og kald, alene og trygg. For uansett hva du gjør jeg hjertet mitt så venter benken på flyplassen. Og den tåler både tårer og latter. Akkurat som hjertet mitt.

Hei og velkommen

Dette er så utrolig spennende! Jeg har blogget i mange år, opprettet blogg på blogg om ulike temaer og på ulike plattformer. Jeg har vært en aktiv tweeter, en aktiv Instragrambruker, en aktiv Snapchatter og en aktiv dagbok-skriver. Min passion er å skrive. Og jeg henter inspirasjon fra dagliglivet mitt.

Jeg har nå bestemt meg for å lage mitt eget domene og blogge om ting som opptar meg. Det vil være alt fra meninger om været, miljøvennlighet og medmenneskelighet til motivasjon til valg og refleksjon rundt spennende tematikk.

Litt om meg selv, jeg heter Malin Kristiansen og kommer fra en liten by i Hedmark. Jeg er 23 år gammel og utdannet sosionom. For tiden jobber jeg i akuttpsykiatrien og driver litt for meg selv ved siden av. Jeg har vært aktiv i idretten i mange år, nå trener jeg crossfit på hobbybasis og går turer i skog og mark. Jeg er en storforbruker av Instagram og Snachat, der heter jeg Malinkri om du ønsker å følge meg der. Jeg har også en diktkonto på Instagram som heter Teorieromlivet.

Håper du stikker innom her med jevne mellomrom!
Jeg har en Facebook-side som heter Life of Malin Kristiansen hvor jeg vil legge ut lenker til mine blogginnlegg.